Ny teknologi i klasserommet: tavla

Etter innføringen av krittavla for 200 år siden, har klasserommet vært mer eller mindre uforandret. De nye tingene som har kommet til siden den gang, som for eksempel datamaskinen, har ikke fått samme dominerende plass som tavla. Nye undervisningsmetoder har blitt tatt i bruk, men ny teknologi har i liten grad ført til dyptgripende og varige endringer i hvordan undervisninga i klasserommet foregår. Om datamaskinens inntreden i klasserommet, har det for eksempel blitt sagt at: «computers meet classroom; classroom wins» (Tyack & Cuban, 1995).

Krittavla ble oppfunnet av James Pillans rundt år 1800. Pillans var geografilærer i Edinburgh, og tok i bruk både krittavle og fargekritt i geografiundervisninga si.

Tidlig på 1800-tallet ble krittavla også tatt i bruk i amerikansk skole, og etter omlag 30-40 år hadde tavla etablert seg som et av de viktigste hjelpemidlene i ethvert klasserom:

In the 1830’s educators stopped regarding the blackboard as a curious innovation and began to look upon it as essential to teaching. A lecturer in 1830 listed it as one of four essential apparatuses every school should have. (Technology in American Education, 1650-1900)

Noen hevdet sågar at det var det viktigste metodiske framskrittet noensinne:

Perhaps no one method has so influenced the quality of the instruction of the cadets as the blackboard recitations. Robert Charlwood Richardson, 1917

Og enkelte gikk svært så langt i å lovprise dette nye teknologiske verktøyet:

The inventor or introducer of the blackboard system deserves to be ranked among the best contributors to learning and science, if not among the greatest benefactors of mankind. Common school journal, Volum 3-4, 1841

En norsk skoleelev fra tidlig på 1900-tallet hadde antakelig funnet seg raskt til rette i dagens klasserom, selv om det har gått 100 år. Pultene og stolene er der, læreren sitter eller står fremst i klasserommet og på veggen bak læreren henger tavla.

Kanskje hadde eleven stusset litt over én eller to datamaskiner som står plassert i et hjørne av rommet, eller undret seg over lysstoffrørene i taket. Men alt i alt hadde eleven dratt kjensel på de fleste gjenstandene i klasserommet.

Det har vært noen forsøk på å modernisere selve tavla. På 1960-tallet ble «whiteboards» introdusert, en hvitlakkert metallplate som skal skrives på med tusj. Disse tavlene har ikke vært med på å endre klasseromsundervisninga slik vi kjenner den.

Noen andre hjelpemidler har også tatt over eller utfylt deler av oppgavene til den tradisjonelle krittavla. Lysbilde- og filmfremviser er to eksempler på innretninger som har gitt nye muligheter i klasserommet, men noen dyptgripende endringer har heller ikke disse skapt. De har bare kommet i tillegg til den tradisjonelle teknologien, og bruken har blitt tilpasset til de ekisterende undervisningsmetodene.

Datamaskiner ble tatt i bruk i undervisningssammenheng på 1960-tallet, men foreløpig har de hatt liten effekt på klasseromsundervisninga. Fra lærerens ståsted har datamaskinen ikke gjort stort mer enn å erstatte lysbilde- og filmfremviseren, og i så måte har denne bidratt med lite nytt.

Fra elevens ståsted har datamaskinen erstattet skrivemaskinen og biblioteket, og for elever med lese- og skrivevansker og andre særskilte behov har datamaskinen vært nyttig. Ny teknologi har blitt brukt til forenkling, forbedring og tilrettelegging av den tradisjonelle klasseromsundervisninga, men teknologien har ennå ikke gitt fundamentale endringer slik krittavla gjorde.

Det er altså omlag 200 år siden den siste betydelige teknologiske revolusjonen i klasserommet, og det er kanskje på tide at vi kommer oss videre?

I løpet av de siste ti åra har mange skoler investert i såkalte interaktive tavler, og spesielt i grunnskolen finnes det etter hvert mange slike. Studier viser at slike tavler i seg selv ikke bidrar til forbedrede prestasjoner hos elevene. Årsaken til dette ligger kanskje i at de interaktive tavlene i stor grad brukes som en erstatning for den tradisjonelle tavla og overhead-prosjektoren, eller at lærere forsøker å presse dem inn i sine etablerte undervisningsmetoder.

Datamaskinen og den interaktive tavla har et enormt potensiale i klasserommet, men vi har på ingen måte klart å ta ut de mulighetene teknologien gir oss. For å få til dette må vi slutte å bruke dem inn i våre eksisterende undervisningsmetoder, eller å bruke dem som en ren erstatning for gammel teknologi.

I forskningsrapporten "Enabling enhanced mathematics teaching with interactive whiteboards" (Miller, Glover & Averis, 2008) skisseres det en undervisningsmetode som kan hjelpe til med å ta ut noe av potensialet som ligger i den nye teknologien. Isteden for å forsøke å tilpasse bruken av teknologien inn i eksisterende metoder, har forskerne utviklet en metode for den nye teknologien.

Slik må vi gjøre om vi skal få maksimalt ut av ny teknologi. Vi kan ikke forkaste digitale læremidler, datamaskiner og interaktive tavler fordi de ikke gir noen målbart økt læringsutbytte når de brukes innenfor rammene av de tradisjonelle metodene lærere bruker i klasserommet. Det ikke nødvendigvis noe galt med teknologien, men med metodene våre.